Hjemlengsel

Nå må dere ikke misforstå overskriften, jeg har ikke hjemlengsel, men tenkte bare å skrive litt om hvordan hjemlengselen har vært for meg den tida jeg har vært her. Dere har sikkert hørt det flere ganger før, og kommer til å få høre det igjen, utveksling er virkelig som en berg og dalbane med ups and downs. Men det var vell ingen overraskelse? For sånn er jo selve livet, hvorenn du er i verden.  Greia på utveksling er at ups og downs kan være mer ekstreme, når du først er glad er du veeldig glad og små ting som kanskje ikke hadde betydd så mye hjemme kan enten endre humøret ditt drastisk til noe bedre eller det motsatte. Mens jeg har vært her i Argentina, er jeg så utrolig fornøyd med valget mitt om et land i Sør Amerika, dette landet har så mye å by på. Menneskene, språket, maten, helgene, kulturen og lenger kan jeg fortsette. Den første uka for meg var tøff, ikke tøff som i "kul", men vanskelig.. Jeg hadde to dager der jeg følte jeg hadde nådd bunnen, og det føltes som om jeg ikke skulle klare å grave meg opp igjen. Så begynte ting å se lysere ut, men i ca en uke gikk jeg med en redd følelse i magen på at den følelsen skulle komme tilbake, for den var så vanskelig og vond og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. I ca 6 uker nå har jeg hatt det storveis, stortrives, koser meg, og det har vært dager der jeg har tenkt: "disse månedene kommer til å gå altfor fort, jeg gruer meg allerede til å reise her i fra, jeg kommer sånn til å savne denne plassen". Mens andre dager er ikke like gode. I dag og i går har jeg hatt mye dødtid, mye tid for meg selv, og i går satt jeg mye på dataen og snakket med folk hjemme. Jeg snakket med Magnus, farmor og farfar og mamma i over en time. Og det var når jeg snakket med mamma at jeg begynte å kjenne på savnet. Når folk har spørt meg før om jeg savner folk hjemma, har svaret som regel vært "no, estoy muy contenta aca!". Men i går når jeg så huset mitt, kjøkkenet, stua begynte jeg å savne Sandnes. Jeg vil ikke kalle det hjemlengsel, for jeg kunne ikke satt meg på første fly hjem, jeg vil ikke hjem ennå, men jeg kjenner at jeg savner Norge. Savner Sandnes, familien, husene mine, venner, privatlivet mitt og bare være alene hjemme og gjøre det jeg vil.  Jeg er virkelig i tvil om å publisere dette innlegget, det blir liksom veldig personlig, og kanskje dere ikke har noe behov for å høre om hva jeg tenker og føler. Men jeg tenkte det kan kanskje være godt for andre utvekslingsstudenter, at de ikke er alene om å ha det vanskelig, eller folk som tenker på utveksling, at hver dag er ikke en dans på roser. Men nå må jeg snart komme meg ut, det er først når man sitter inne på dataen jeg kjenner på savnet, dagen kan snu seg når som helst, og det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Snaakkkes