I et tidligere innlegg har jeg presentert vennene/bekjente her i El Calafate. Hvor jeg bla skrev om gjengen til søstera mi. Tenkte å skrive et nytt innlegg om dem, for jeg trenger et par råd. Gjengen til søstera mi minner meg mye om gjengen min hjemme i Norge, alt fra hva de snakker om til hva klær de bruker. De er veldig “close”, har vært nære venner lenge, og snakker om alt mellom himmel og jord. Alle er utrolig koselige, og har egenskaper som jeg liker veldig godt. På mange måter kjenner jeg meg selv utrolig igjen i denne gjengen, jeg føler jeg kan stole på dem, mener de er ærlige og er som ekte venner som ikke ville dolket meg i ryggen. Jeg setter utrolig stor pris på dem. Meen, allikevel er det denne gjengen jeg har størst problem med å “komme inn i”. Jeg skrev litt om det i sist innlegg også, men trodde liksom etter hvert som språket kom så skulle jeg kommer mer inn i gjengen. Men det er virkelig ikke lett dere, ofte når jeg er med dem er det som om jeg ikke er tilstede. De snakker om ting som har skjedd, om folk jeg ikke kjenner, og det virker ikke som om jeg er der for de snakker mye seg i mellom og henviser seg sjeldent til meg. Mange ganger føler jeg også får å spørre, men vil liksom ikke være til bry og avbryte mens de snakker. Det virker også som et par av dem misliker at jeg er mye med andre venner, men det er jo pga alt jeg har skrevet her. Burde jeg snakke med dem om dette? På en side har jeg veldig lyst til å si til dem hvordan det er, men er redd for at de vil misforstå. Tror det er mange utvekslingsstudenter som har samme, eller liknende problem. Og har snakt med ei som valgte og ikke gjøre noe særlig med det, og det funker jo det også, men ofte hjelper det jo å snakke om ting, men jeg vet ikke om det gjelder i dette tilfellet. Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne slå meg løs med dem, og være meg selv, men det er som om jeg er mer sjenert med den gjengen enn når jeg er med de andre. For etter hvert har jeg fått mange venner her som jeg kan være meg selv med. Men det er som om den “meg” stenger seg litt inni når jeg er med gjengen til søstera mi, kanskje det er fordi jeg er mer redd for hva de skal tenke, og deres mening om meg er veldig viktig og håper at de vil “godkjenne”/like meg.. hm, ikke vet jeg.
ellers siden i går:
har sovet, sett Pretty Little Liars, tatt en superrask dysj siden vi kan så vidt dysje pga det ikke er vann i byen, hadde et par veldig koselig øyeblikk med Mami og Maca i går, sitter nå og hører på "La Vela Puerca" som er i kveeeld! Er nå gira på å komme meg en tur ut.
har sovet, sett Pretty Little Liars, tatt en superrask dysj siden vi kan så vidt dysje pga det ikke er vann i byen, hadde et par veldig koselig øyeblikk med Mami og Maca i går, sitter nå og hører på "La Vela Puerca" som er i kveeeld! Er nå gira på å komme meg en tur ut.
Vi ses
Vanskelig situasjon som jeg føler meg veldig lik i. Gjengen til søstra mi er veldig sammenknytta. Det kan selvfølgelig være fint å si ifra hvordan du føler, men samtidig kan det fort bli litt kleint. Men det du iallefall må gjøre er å vise hvem du er, flotte sigri. Noe annet jeg har gjort er å prøve å bli kjent med en og en hver for seg, og ikke så mye som en gruppe. Det er mye lettere å bli kjent med en person enn seks på en gang. Det vil jeg si har hjulpet, og har spesiellt funnet tonen med ei i gjengen, som gjør det lettere :-)
SvarSlettbra råd sofie! takk ska du ha :-)
SvarSlettJeg ser den. Her borte er det også sånn, og jeg føler at de tenker "Hei, jeg har hatt mine venner siden jeg var 2, trenger ikke flere, jeg." Er enig i det Sofie sier: Det er mye lettere å bli kjent med 1 en om gangen, enn 6. Bare vær deg selv, Sigri, du er så lett likbar. De vill nok merke at de VIL være venn med deg, enda mer enn før, bare du er deg selv.
SvarSlett