tanker om det å reise hjem

Siden jeg kom til General Roca har jeg ikke savnet hjem en eneste dag, jeg har ikke vært lei meg, og har det egentlig som plommen i egget. Det var ganske forventet siden det sies at etter jul og nyttår går det bare oppover, og man vil helst ikke vil reise hjem. Det første stemmer iallefall, og at tida springer i fra meg er sikkert og vist. Men temaet om at man ikke vil reise hjem er litt både også, om jeg hadde fått muligheten til å reise hjem i morgen - ikke på tale!! Det er ikke det at jeg vil hjem, jeg er veldig takknemlig for at jeg har 3,5 måned igjen, og jeg vil nyte tida for fult. Men samtidig har jeg hatt en følelse i det siste som jeg tror er veldig vanlig på denne tiden av året, og det var en følelse jeg ikke var klar over at jeg kom til å få. Det er ikke det at jeg savner hjem, men jeg tenker utrolig mye på den dagen jeg kommer hjem, og alt som venter i gode trygge Sandnes. Jeg klarer ikke å forestille meg den dagen jeg flyr over Norge, dagen jeg går ned trappene på Sola flyplass og ser folk jeg er glad i venter på meg. Bare av å tenke på det gjør at jeg må smile, og tanken på å kaste meg i armene på familie og venner, jeg kommer til å gå rundt med et konstant smil rundt munnen. Dagen jeg treffer alle klassekamerater. Norsk frokost. TV kvelder med mine beste venner som bor rett rundt hjørnet. Bare det å sitte i min stue og se på TV. Norsk skole, der jeg forstår alt og kan tulle i vei med min interne humor med de jeg går i klassen min. Bare det å rusle ned til sentrum er noe jeg gleder meg til.

På en annen side er det helt motsatt, jeg klarer ikke å forestille meg å slutte livet mitt her. Jeg har blitt vant til at alle hilser på hverandre med et kyss på kinnet. At folk er åpne og hele tiden spør "hvordan går det?". Jeg elsker å bare slenge på meg skoleuniformen om morgenen, og slippe å stelle meg i stand. Jeg har blitt vant til å ha broren min i huset, og at vi snakker om alt mellom himmel og jord. Det å reise fra små brødrene mine er noe som blir utrolig trist. Jeg har blitt vant til at vann koster rundt 5 kr, og at taxi er like billig som buss i Norge. Jeg har begynt å like skolen min, de små pultene, klassen min og at vi alltid slutter før 1. Det å gå ut hver helg, og at argentinere sier aldri nei takk til en fest. Jeg har blitt vant til at det går ikke en dag uten at folk kaller meg enten "noruega, rubia eller colo". Jeg kommer til å savne folkene her, gå tur med mami, sove siesta, asado kvelder. 

At det kommer til å bli utrolig vanskelig å reise her i fra er det ikke tvil om, men det er viktig å huske at når noe ender, må man ikke være triste for at det tok slutt, man må være glade for at det har skjedd. 

oversettelse: "ikke grin når noe ender, men smil for at det har skjedd"

Men heldigvis har jeg 3,5 måned igjen, som garantert ikke kommer til å gå noe senere. Nok en tid for langhelg, nok en helg for nye sprell.